Det vanskeligeste er en blogg -Tramtatam 2. prøvedag!

 

Prøvedag 2 av 5 (6) – Det enkleste er pistol 2016

Tilstede: Hanne, Ine, Henriette, Jo Adrian, Ingvild, Espen, Helle (referent) 

Referenten er en av de første på post sammen med Ingvild og Espen kl 16.00.

De andre kommer ilene til etter andre jobber  er gjort og/eller barn er matet.

Alle er enige om at Jo Adrian laget et fint og imponerende konkret referat etter gårsdagens økt. Hvordan han fikk det til er et mysterium. Vi andre orket ikke tanken engang.  Hvem skal referere i dag? Ingen sier noe. Alle jobber dobbelt, halvparten har plutselig barn.

Isj, det virker smålig av undertegnede å sloss for nattesøvnen.

Jo Adrian forteller entusiastisk at bloggen har effekt – det er hele 50 stk som har vært inne siden i går! Dette må gjøre noe med billettsalget.

OK;

Jeg kom løpende fra Torsovteatret etter å ha kastet tigerdrakta kl 16. Møtte Ingvild og Espen, etter vært kom både Hanne; Henriette, Ine og Jo Adrian. God gjeng.

Først og fremst: sjenkebevilgningen er i orden.

Vi jubler. Vi er alle enige om at vi er et viktig steg nærmere forestilling.

Espen og undertegnede tar et raskt møte med tipptopp teknikkere fra Oslo Nye som forsiktig lurer på om vi vet noe mer om helgens begivenhet? Vi smiler veldig  og kremter ”stunt” så overbevisende vi kan. Vi vet jo en hel del, men vi vil helst ikke bestemme oss ennå. Vi får frist til midtnatt. Og lover vi skulle skal sende dem en mail før kvelden er omme. (Skit. Note to self: send mail).

Vi er enige om at vi ikke har tid til prøvevegring. Vi hiver innpå knekkebrød og snakker en liten halvtime om det – før vi kaster oss rundt bordet for å redigere tekster som skal være med i åpningen. 

Vi bestemte raskt at vi ikke hadde råd til å ha alle 7 på jobben og deler oss i to lag. Smart. Vi føler oss effektive.

Vi skriver. Leser. Diskuterer hvor tydelig vi skal være. Blir enige om å luke ut alle ord som forklarer Tramteateret og tidsånden en til en. Det er nesten alle ord. Vi setter sammen de som er igjen. Vi blir nesten enige eller later som vi er det - og fortsetter.

Vi snakker om hva fjerdeklasses Produksjoner er. Hanne og Espen har snakket sammen i pausen i dag på NRK-jobben de har for tida; vi må kanskje redefinere oss noe som gruppe. Vi kommenterer, tenker og spiser mer knekkebrød.

Vi snakker om fellesskap, om teater som et rom for kritisk refleksjon, om samlivsbrudd, om prøvene vi holder med her og der parallelt, om ulikheter ift kjønn og hvordan kvinnelige regissører oppleves som vanskelige når de sloss for det som lages mens mennene er visjonære. Referenten kjenner på kvalmen over kun 3 prøvedager igjen og deligerer krampeaktig oppgaver for å drive kvelden videre. Men blir kjapt enige med seg selv at disse samtalene er jo hele grunnen til at hun er her. Og bestemmer seg heller enn å stresse - for å følge Jo Adrians glimrende eksempel  - og rett og slett jobbe. Han sitter konsentrert i et hjørne og produserer pressemelding for folket.

Og så er vi i gang igjen! Ine og Hanne redigerer lydklipp, Henriette vår dronning på sosiale medier, produserer nydelig innhold.  

Det tikker inn en sms fra musikalsk ansvarlig Kjetil; ”det alltid er god reklame i at Fjerdeklasses 

Produksjoner koser ræva av seg sjølv på facebook med korsang!”

Vi satser på at flere er med han.  

Jo Adrian mener  dårlig internett er verre enn Malaria.

Henriette opplyser om at Brad Pitt og fruen skal skille lag.

Referenten reagerer høylytt til hennes egen og alle andres overraskelse.

Vi snakker litt om å skille lag.

Referenten spiser sitt ca tolvte knekkebrød med havsalt. Vi snakker litt om salt.  

Ingvild piler på forestilling klar for et helvetes nachspiel.

Ine kommer løpende gjennom rommet jubler ”vi er on a roll!

Hanne og Ine har no bra på gang på scenen.  Nå er det god stemning! Det går visstnok veldig bra i lydredigeringsavdelingen.

Referenten mister alt hun har skrevet siste halvtimen pga nettet som bryter sammen.

Alle er enige om at det er relativt tullete å anmelde stuntet vårt. Vi må ringe avisene som har meldt sin interesse og heller få dem til å skrive om forestillingen. Ingen har tid til å gjøre det. Noen må gjøre det.

Nei vi må skrive om forestillingen selv. Det er alltid best å levere materialet selv. Det lærte spelet oss. Vi mimrer litt om spelet. Og litt om Robin Hood.

Espen må løpe og passe barn. Vi viste ikke at han har barn å passe. Vi synes alt endrer seg litt fort.

Vi sender ut pressemeldinger og e-poster til gamle ringrever som ikke er på face og som vi mener bør se forestilling.

Vi bestemmer oss for å snakke økonomi en annen dag.

Vi går ut på scenen for å lage kunst og alle er enige om at det er nok prodkontor i kveld.

Vi endrer nok en gang på de ulike delene i det vi ikke skal kalle en forestilling men som jo er en forestilling allikevel.

Vi lurer på om vi kan kle opp dukkene på trikkestallen i 70-talls klær. Ine mener at det bør være mulig på en scene hvor profilen skal være å også spille voksenteater. Vi bestemmer oss for å ydmykt spørre om vi kan ta dem ned i kunstens tjeneste tre små kvelder. Eller er det frekt? Vi er enig om at det må være mulig.

Espen sender oss plutselig masse morsomme videoer. Han koser seg, tydelig inspirert.

Jo Adrian drar hjemmover til pjusk kjæreste.

Vi snakker fremdrift. Lurer på om vi får tid  til å ha en gjennomgang før publikum kommer. Vi finner ut at eneste mulighet er lørdag morgen.

Og hva skal vi gjøre med flagget under gruppesangen? Skit, vi lovte å si fra i kveld og klokka tikker mot natta. Hanne foreslår at vi bare  gir det til Ester. Ester har en annen premiere torsdag og topper ikke truppen før fredag. - Eller vil Ester da bare virke som en gal nasjonalist?

Kollektiv latterkrampe. Vi vurderer om vi kan dra hjem.

Vi bestemmer oss for å gjøre en siste innsats.  Referenten innser at Henriette, Ine og Hanne har tatt over roret. Referenten reflekterer over i hvilken grad hun har elendig stamina. Det lages forslag til cast og soloer, vi (de) lager nok en grovskisse på det hele.

Vi tar en rask selfie til bloggen jeg på dette tidspunktet tenker aldri vil bli skrevet. 

I morgen skal vi møtes i en døvekirke. Vi lurer på hva det vil gi oss.

Hanne lurer plutselig på om hun kan sove hos Ine. Hun håper å finne en seng for natten. Vi snakker om elendig trege håndverkere og oppussing og livet og alt som endrer seg -  og forestillingen som ikke er en forestilling men som skal bli håpfull og bra og inspirerende allikevel.

-Og herregud så gøy – i morgen skal vi øve med band i en døvekirke! Er ikke det gøy!

Dette kan ikke gå gå galt. Ine og Hanne løper knisende over veien.

Natta fra Helle

En fjerdeklasses turnè - om asylmottak, aking og felleskap

Vi har nå spilt 20 av 60 forestillinger av ”En midtsommernattsdrøm”, og det er veldig fint å være på turnè med Riksteatret. 

Fjerdeklasses Produksjoner med teater til folket. Dagene fyller seg selv under turneleders kyndige veiledning. Det er som å være på en avansert gruppereise i et merkelig fint, litt slapt parforhold. Vi kjører og kjører, triller kofferter inn og ut, leter etter wifi, legger oss i dresserte senger, stjeler kokte egg fra frokosten og planlegger hva slags takeaway vi skal spise etter forestilling. Et relativt enkelt, svært privilegert liv. Vi trener, leser og kommuniserer med de hjemme. Vi prater konstant om livets små og store spørsmål mens vi jakter på badekar og frisk luft der vi er dumpet av for natten.  Vi forsøker å fortrenge ettermiddagstimene hvor mørket faller på og vi alle i stillhet jakter på energien vi vet må komme også i kveld. Vi søker det kollektive fokuset som oppstår i det inspisienten starter forestillingen og dagens høydepunkt er i gang.

Selv synes jeg kanskje det vanskeligste med å være på turne er å forsvare for meg selv hvorfor jeg bruker alle døgnets timer på å spille 2 timer teater hver kveld. Selv om jeg elsker det. Og selv om det denne gangen er en utrolig morsom forestilling å spille. For å få dette personlige regnestykket til å gå opp skal mange faktorer på plass. Blant annet bør prosessen være relativt givende og innholdet av de 2 timene vi skal gi videre til publikum må føles viktig. Eller gjøres viktig. Da Fjerdeklasses Produksjoner ble spurt av Riksteatret om vi ville gjøre ”En midtsommernattsdrøm”, snakket vi litt om denne delen av arbeidet vårt, men kanskje ikke nok. Vi diskuterte mye de kunstneriske og konseptuelle aspektene, men mindre enn vi pleier hvorfor vi velger å gjøre akkurat dette - nå. Sakte men sikkert konfronterte vi hverandre med denne litt ulne følelsen underveis i prøveprosessen.

Turneliv gir mange timer til å fundere på hvilken virkelighet, hvilken samtid og hvilket samfunn vi lever i.  Og som jeg har valgt å arbeide i  som skuespiller.

Jeg gleder meg til mer turnè og nye 40 forestillinger, men jeg lurer på om hjertet mitt tåler flere morgener alene på hotellrom med Listhaug på radioen. Mennesker av kjøtt og blod blir snakket om som døde tall. 60 millioner mennesker var på flukt i verden i 2014. Flyktningestrømmen stopper ikke med det første selv om vi skulle ønske det. I 2015 søkte 31.145 mennesker asyl i Norge. Utlendingsdirektoratet er forberedt på at opptill 60.000 kan komme i 2016.  Uavhengig av hva man mener om hvilke penger som bør brukes hvor, er dette en realitet. Og det kreves at vi - primært som medmennesker, men også som samfunn og lokalmiljø, forholder oss aktivt til dette.

Da vi fikk hodet ut av tåka rundt juletider og begynte å se konturer av en forestilling, ble det naturlig for oss å gå en runde til i forhold til hvordan vi kunne få dette til å i enda større grad bli et ”Fjerdeklasses Prosjekt”. Et felleskapsprosjekt. Flere av oss i truppen har arbeidet frivillig på ulike hjelpetiltak i løpet av høsten og vinteren. Gjennom den muligheten vi har fått fra Riksteatret opplevde vi at vi enkelt burde kunne bidra med noe mer, også som gruppe. Vi ble enige om å besøke ulike mottak for flyktninger underveis, samt å invitere til forestilling der det er mulig. Vi skulle jo bringe teater til folket. Det ble raskt laget en slagplan, og Riksteatret var veldig samarbeidsvillige. Sammen lagde vi en pakke hvor alle vi skuespillere bidar med tid og drar på mottaksbesøk. Riksteatret bidrar med ”mangfoldsbilletter”, og de hjelper oss med organisering. På mange av spillestedene har vi hatt mennesker som bor på det lokale mottaket i publikum. Etter forestilling møtes vi for en prat eller drar på  mottaksbesøk på dagtid der det er gjennomførbart.

Så : det aller fineste med å være på turne synes jeg, er å få lov til å spille for mennesker som virkelig trenger et pusterom i en vanskelig hverdag. Og det er fint å få lov til å gjøre det sammen med andre som også synes det er viktig.

Det er befriende å vende fokuset fra individ til fellesskap, fra prestasjon til innhold, fra resultat til liv.

Det gir mening å gi en eldgammel kjærlighetskomedie den funksjonen den kanskje skal ha – nemlig å underholde, nære og befri oss alle fra oss selv. Om ikke annet for et par timer. Det har vært lærerikt og inspirerende å få lov til å komme rundt på mottak å synge, prate og høre de ulike historiene til menneskene som bor der. Og observere med egne øyne hvordan forholdene faktisk er på mottak rundt i Norge. Det er sterkt å høre menneskers egne refleksjoner rundt livene de lever og alt de har opplevd. Det har vært rørende å bli smittet av latteren deres over våre keitete forsøk på underholdning. Man blir ydmyk av å observere livskraft og sterk vilje i en nedslitt brakke på et fremmed sted hvor alt kjent er borte og fremtiden særdeles uviss.

På første mottaksbesøk i Sandnes ble jeg sittende ved siden av en syrisk mann som var professor i engelsk litteratur. Han kunne masse om teater og anbefalte en syrisk dramatiker som truppen skal undersøke videre. Han viste stolt frem sin nyfødte sønn som kom til verden 3 uker etter han og kona ankom Norge etter 4 måneder på flukt. Med båt fra Tyrkia til Hellas, tog, buss og føtter,  var de glade for å være i Norge. Men fortsatt redde. Hele storfamilien var spredd, mange internt fordrevne og flere nære borte for alltid.

 I helgen var vi på Lundeskogen mottak i nærheten av Fagernes og besøkte 50 enslige mindreårige gutter. Kule, smarte, vanlige ungdom mellom 15 og 17 år – alene, med begrenset mulighet til å fortelle om sine opplevelser. Latter, flørting og ambisiøs kommunikasjon ble urytmisk byttet ut med tomme blikk og knappe ord. En 15 år gammel afgansk gutt satt urolig ved siden av meg i lang tid før han med en nødvendighet som overvant alle verdens språk fortalte om uttrygghet, store tap og innsomnia. Han hadde en fetter igjen, resten av familien var tatt av taliban. Han ville bli lege.

På Ål møtte vi en stor gruppe ungdom etter forestilling. De fniste, klappet og smilte fra øre til øre.  To 12-år gamle gutter synes det hele ble vel mye oppstyr. De hadde bodd på mottaket i 4 år. En tredjedel av livet. De snakket flytende norsk. En tydlig preget 10-åring kom derimot til Ål med familien sin dagen før. Han var ennå ikke endel av gjengen. På mottaket i Arendal kom det mange voksne - kvinner, menn og familier. Vi klarte ikke møte dem etter forestilling, men fikk rapporter om at de hadde ledd sammenhengende i to timer, og snakket mye om opplevelsen sammen etterpå.

Vi kunne selvsagt ha gjort mye mer. Jeg tror mange deler den følelsen. Vi kunne definitivt ha visst mye mer om en stor og komplisert tematikk. Men det er ikke tvil om at det å gjøre bittelitt også har verdi. Det å oppleve en annerledes og morsom kveld, få vist frem hverdagen sin, bli vist interesse og engasjement – det betyr masse i en vanskelig situasjon. Vi har fått oversatt synopsis og introduksjon til vår Midtsommernattsdrøm til Engelsk, Farsi, Dari og Arabisk. Dette har gjort samtalene enklere. I tilegg har vi med oss store bilder fra forestillingen. De gir oss en inngang til allmennmenneskelige temaer som stykket berører. De stedene hvor språk er blitt en utfordring, har vi kommet langt med fysikk, bilder av familiemedlemmer, akebrett, kjeks og musikk.

Det er mange måter en som privatperson kan bidra hvis man har lyst og mulighet. Som flyktningeguide eller norskhjelper gjennom Røde kors, invitere på middag gjennom eksempelvis ”KomInn – lær norsk rundt middagsbordet”,  delta på språkcafe på biblioteket eller bli frivillig på mottak over hele landet. Det er også en svært  takknemlig erfaring og engasjere seg med en arbeidsgiver i ryggen. Det gir mange nye muligheter og fellesskapet gir kraft. Jeg håper andre kunst- og kulturinstitusjoner som ikke allerede er i gang med egne tiltak - både stedfaste og omreisende - får lyst til å gjøre noe av det samme.

Vi er alle nødt til å aktivt forholde oss til den store nye gruppen mennesker i Norge – de fleste drevet på flukt av stor usikkerhet, konflikter, overgrep, terror og undertrykkelse. Som kunst og kulturaktører har vi en unik mulighet til grenseløs kommunikasjon, på tvers av språk, kultur, menneskelig erfaring og statsborgerskap.

Premierekaos

Så var dagen kommet for generalprøve på forestillingen En midsommernattsdrøm.
Vi møttes tidlig for å gå igjennom gårsdagens prøveforestilling som hadde vært en stor opptur fra overigårsdagens prøveforestilling der ingen hadde ledd av denne verdensberømte komedien. Vi hadde nemlig flyttet fokuset fra å være flinke og gjøre oppgavene våre, til å gi faen, ha det gøy og spille for publikum. Vi var alle fornøyd med at vi hadde erkjent at det tross alt var derfor vi spilte teater. 

Vi fikk derfor noe å tenke på da Jo Adrian, eller Demetrius som han spiller i stykket, kom inn på krykker...
Han hadde hatt litt vondt i kneet dagen før, noe som var blitt verre iløpet av natten, og da han ikke kunne gå på benet morgenen etter, tenkte han at det var lurt å gå til legen. Der fikk han vite at det var betennelse i kneet og at han ikke fikk lov å gå på det på noen dager. Det kunne hende han ble frisk til turnépremieren i Haugesund, men det kunne ikke doktoren garantere.

Det var helt stille i rommet. En veldig rar, sjokkartet følelse. En hva-gjør-vi-nå-følelse der vi alle leitet etter svar i et tomt svart rom med noen greske søyler. En slags metaforisk gresk tragedie.

Vi diskuterte om det var noen vits å utsette premieren i Oslo for å sette noen andre inn i materialet, men det kom til å bli halveis da det var så få dager å ta av og så mye som måtte læres for vedkommende, pluss at vi diskuterte hvem det var vi gjorde det for. Vi konkluderte med at det måtte være for anmelderne og da kunne det bare være det samme.

Så vi måtte avlyse. Vi avlyste premieren. Premiereavlysning. The show must go on mæ i ræva.

Men vi kunne ikke risikere at premieren som skulle være i Haugesund også måtte avlyses så vi fant ut at vi skulle få tak i en understudy til Jo Adrian. Så da var det naturlig og ringe Ole Christoffer Ertvaag, aka Olec. Fjerdeklasses Produksjoners 10. medlem som ikke kunne være med på denne forestillingen fordi han bodde i Stavanger og nettopp hadde fått barn og jobbet med en del andre prosjekter. Men de neste to ukene hadde han fri. Eller han hadde tenkt til å ha fri. Det var før vi ringte han og lokket med ære, penger og sosialt samvær av topp kvalitet. Han kom dagen etter og vi begynte arbeidet med å sette han inn i denne kaosforestillingen. Vi oppdaget at det ikke var noe rart Jo Adrian hadde fått betennelse i kneet da han omtrent bare satt på knærne i hele forestillingen. Olec fant også ut at det ikke bare var det som foregikk foran scenen han måtte lære seg, men det var det bak scenen også. Og det var nesten like mye med alle skiftene som foregikk der.

Det var jo en krise, men vi hadde det gøy. Det var noe overlevelsesaktig over det hele. Teaterets ekstremsport liksom. Vi følte det var i fjerdeklasses ånd. Og alle var så fokusert og arbeidsom. Det slo meg at vi alltid burde være like effektive. Så slo det meg igjen at effektivisering av kunst og teater neppe ville være spesielt spennende å se på. Og så slo det meg at jeg egentlig var fornøyd med tilværelsen.

Så kjørte vi en gjennomgang og det så ut som om alt skulle løse seg, men det var helt til Ine og Ester kræsjet i et skift på bakscenen. Ine ble liggende i vingen halvbesvimt, Hanne ble truffet av en halvbesvimt Ine, mens Ester stormet ut på scenen og ropte hun hadde knekt nesen mens blodet rant. 
Og da vi så tre skuespillere med ispose, en på krykker og en som ikke ante hva han holdt på med, da stoppet det opp. Alt sammen. Et øyeblikk av rakning. Fullstendig rakning i alle sømmer.

Så begynte vi å le.
Det hele var så tåpelig.
Og da det viste seg at Ester ikke hadde knekt nesen, Ine ikke hadde fått hjernerystelse, Hanne bare hadde fått sjokk og Jo Adrian sitt kne bare ble bedre og bedre, var det klart for en super premiere i Haugesund.

Og så gøy det ble. For en gjeng å reise sammen med på turne! Måtte vi ha hell og lykke med oss på ferden, da det har vært en dramatisk nok oppladning til det hele.

Her kan du kjøpe billetter til forestillingen. Vi kommer garantert til et sted i nærheten av deg. 

MITT LIV SOM BUSK - Referat fra Prøveuke 6

Rolle: Busken

Kallenavn: Busken

Identitet: Busken

Farge: Grønn

Antall åpenbaringer: 1

Antall ganger ropt på, til tross for at jeg sitter midt på scenegulvet: 5

Antall kutt og skrubbsår grunnet blad og kvist:  9

Antall øyeblikk av intens ensomhet: ca.73

Antall Busk-vitser med seksuelle undertoner: Uendelig

Livsmotto:  Det er bedre med 1 busk i hånden enn 10 på taket

Beste egenskap: Cand. Kamuflasje

Sjanger: Buskis

Overordnet mål: Å bli en meningsbærende busk

Prosentandel av selvmedlidenhet: 97

Fritt, fragmentarisk og flåsete etter hukommelse:

Januar.

Julen er over og det er ikke kake igjen.

2 uker til publikum!

Kost og Mask på plass.

Det er Toga- og parykkfest i Nydalen.

Samt tilnærmet frostrøyk i prøverommet.

Kaldstart der altså, på flere plan.

Vi snakker om det faktum at vi helt klart skulle ha insistert på heldekkende nakendrakter.

Ingen tar seg videre tid til å dvele ved paradokset i det utsagnet.

Vi varmer opp med det som visstnok var favorittsangøvelsen til Wenche Foss:

"Tiiiii-Hiiiiiii-hi-hi-hi-hi... Tiii-Hiiiiii-hi-hi-hi-hi-hi-hi""

Det gjøres enkel knebøy.

Hanne lurer på om Lysander burde ha astma.

Nader har alltid hatt et anstrengt forhold til trikot.

Har Helle for høyt hår?

Hvem pokker kler egentlig rød eyeliner?

Burde Ingvild -aka Hippolyta- forstørre brystene?

Sceneteknikerenes fektemasker er dødskule, men vi ser ingenting.

Det kan muligens bli et lite problem

Marianne på masken ruller håret mitt og bøyer substantivet "Busk":

En busk - busken. Bestemt entall.

Det er en spesiell busk. Ikke 3. busk fra høyre, liksom.

Du er jo BuskEN.

Undertegnede liker Marianne.

Gjennomgang fra start. Husets folk stikker innom for å se.

Vi gjentar høyt og hult: Dette er ikke et ferdig produkt!

Vi skal fortsette å leke. Og lete. Og lete. Og lete.

Det er viktig å tørre å være dårlig.

Vi trenger IKKE bevise noe.

VI TRENGER IKKE VÆRE GODE I DET HELE TATT.

Neida.neida.neida. Neida.

Ikke enda.

Busken min har vokst i julen (...)

Ida, rekvisitør, har jobbet hardt.

Den har blitt ekstra grønn. Og tjukk.

Det er kledelig. 
Hvis man er en busk vel og merke.

Nå må jeg bare finne ut hvem den er.

Og hva den vil.

Og hvorfor den i det hele tatt er der.

Whatever.

Får panikk og velger å gjøre de første scenene med hodet trukket inn i buskkroppen. 
Jeg er usynlig og uten ansvar. 
Det har tidvis sine fordeler å være en mutt og tjukk plante.

Krysser fingre for at iallefall bena mine kan finne på å fremstå meningsbærende.

Jo står en meter fra meg og roper på "Henriette!"...

Godt å vite at kamuflasjen fungerer.

Vi er i Athen.

Eldar har gyldne lokker, forvokst toga og arendalsdialekt. En brølende Nader, for anledningen med helblondt skjegg, kaster søyler og nekter å forholde seg til Andre Bjerkes oversettelse. Helle banner og kaster kniv, Ester hulker med greske fakter og Hanne er Bjørn Borg med hockysveis og trøndersk vri.

Ine og undertegnede ligger langflate og vrir seg i latter på sidescenen, og er skjønt enige om at det er alt for lite gresk Toga-estetikk i norsk teater i våre dager.

Spiller vi for stort?

Nei, tenk på Harstad Kulturhus!

If in doubt: Tenk alltid på Harstad Kulturhus.

Det ramles, ropes og hyttes med stor bravur og inderlighet.

Nader lurer på hvor vi er i forestillingen.

Barokkmusikken runger.

Herregud, som jeg elsker disse menneskene

-tenker Busken og føler seg litt mindre alene. 

Dette arbeidet krever en pause.

Vi drikker kaffe og spiser Ines hjemmelagede pepperkaker.

Snakker om jul, oljekrise og miljøpolitikk.

Om hva bloggen vår burde være. Og ikke være.

Og litt om forlovelsesringer og kjærlighet.

Et av medlemmene i Fjerdeklasses produksjoner har fått seg kjæreste i julen. Det klapper vi for.

Esters hørespill "Evy -best når det ikke gjelder" er omtalt i egen kronikk i Dagbladet, debatten er i gang og arbeidsministeren har svart.

Det klapper vi også for.

Ester skal forandre verden!

Hanne: "Jeg snakket forresten med Espen i går"

Nader: "Han er død for oss"
Det ler vi godt av.

Vi er enige om at vi savner Olec og Espen, de øvrige medlemmer av Fjerdeklasses produksjoner som er opptatt på andre hold.

Ny økt.

Busken har fått flere grener, og lommer til bær og en liten hagesaks

Samt egen vannkanne!

Om ikke annet er det en sann glede å vite at jeg kan vanne og frisere busken min når jeg måtte ønske (...)

Jeg klipper og klipper i håp om at det skal gi noe. Kunstnerisk.

Jo roper etter meg.

Jeg står rett ved siden av ham og holder på en kvist.

Nader ser seg i speilet og mener han ser ut som en blanding av Peter Pan og en hagenisse.

Han ønsker seg flere eføyblader på trikoten sin. Undertegnede er litt glad for at Nader også er en buskvekst med komplekser.

Vi drar noen tørre vitser om planter.

Når gikk egentlig ordspill av moten?

Jo mener tidlig 90-tall.

Nader mener det aldri var mote.

Undertegnede mener det er retrohipt.

Det er bikkjekaldt.

Vi trenger pledd! Alvene på plattingen bak scenen hakker tenner.

Kravstore alver.

Hanne: " Æ må prøv scenen igjen med noka i munnj.

-Så hu sa, brura."

Vi ler. Den var god.

Youghurt fungerer bra som falskt spy.

Ja, det kan vi bruke!

Men det må være gresk(!) youghurt.

Vi ler. Den var også god.

Hvem har gong-gongen?

Ine snakker om Titania og Oberon -de herskende makter- som med sine uenigheter forsurer og ødelegger livet for alle sine medborgere og undersåtter.

Topp. Tematikken i boks!

Burde vi ha nye posisjoner for søylene?

Alvene på plattingen får pledd fra snille kostymedamer.

Og så får vi nye hjelmer til tekniker-laget. Hurra, med disse kan vi se også!

Svarte hetter med lekker barokkhatt.

Praktisk og moteriktig.

Nytt sceneskift. Oberon er misfornøyd og høylydt.

Nader lurer på hvor vi er i stykket.

De unge elskende slåss og krangler

Busken forsøker desperat å finne seg en plass på scenen hvor den kan være til nytte. Viser seg å ikke være så lett.

Vaser rundt. Mister motet.

Velger å late som om jeg sovner, med et håp om at en sovende busk midt mellom fire mennesker i en lidenskapelig krangel kan bringe dybde til scenebildet.
Busken er en ensom sjel,
med svekkede sosiale antenner og manglende empati.

Det er gøy.

Visst faen, Busken er jo SAGA NOREN! 
DEN ER SAGA NOREN!

Det er jo helt åpenbart.

Jeg er Saga Noren. 
Skal gå rett hjem og se sesong 2 av Broen.

Utrolig fornøyd med ny oppdagelse.

Herfra kan det bare gå oppover.

Saga Noren er alltid meningsbærende.

Snorker demonstrativt og bedriver buskis i mitt eget hode.

Du skal ikke skue Busken på buskaset

Man ser ikke skogen for bare busk

Ta en busk og la den vandre

Hun var ikke den skarpeste Busken i skogen

Ikke tapt bak en Busk...

-Jeg vet sannelig ikke hvor Busken slutter og jeg begynner? 

Det er så altoppslukende. Er jeg Henriette eller er jeg Busken? 

Moahaha. Nå er jeg altså så gøyal. Må skikkelig huske å skrive dette på bloggen!

GOOOONG!

De unge elskende har kranglet ferdig.

Busken -AKA Saga Noren- må våkne. Dog ikke med velvilje.

Det danses en nakendans. I nakendrakt. Som ikke er heldekkende.

Det flys med en kråke.
Helle er sulten.

Alle er sultne.

Vi snakker om mat og lurer på hvor lenge det er til pause.

Emnet kommer med pizza til hele gjengen.

Hurra for Emnet! Og Riksteatret.

Og pizza.
Vi spiser pizza ikledd toga, busk og raggsokker.

Nader lurer på hvor vi er i forestillingen.
Busken lurer på hvor den er i livet.

Og alle hjerter gleder seg til premiere.

From your Bush with love